Vi må snakke sammen om barnevernet

Av: Fridtjof Piene Gundersen, Trude Trønnes-Christensen og Thea Totland, advokat Barneadvokatene

Barnevernets sakkyndig og sykepleier/fastlege har ofte motsatt syn på om barnevernet bør gripe inn. Allikevel ser vi at barnevernet og senere fylkesnemnda/retten velger å legge den sakkyndiges rapport til grunn. Resultatet er at for mange barn blir skilt fra foreldre og søsken og plassert i fosterhjem.

Store deler av verden vender sitt kritiske blikk mot norsk barnevern og det hevdes at staten stjeler barn. Det advares mot å oppholde seg i Norge med barn.

Det er lett å gå i forsvar når slike påstander fremsettes, men bør vi ikke snart sette oss ned å ta en prat om hva som egentlig foregår?

Thea Totland (i svart), Trude Trønnes-Christensen og Fridtjof P. Gundersen. Foto:Jan Petter Lynau,VG

Hva er godt nok?

Ved vårt kontor arbeider vi daglig med barnevernsaker. Vi ser mye godt barnevern. Men nok av det dårlige til at vi forstår hva Litauen, Tsjekkia, Polen etc snakker om. Den kritikken som rettes mot norsk barnevern knyttes til spørsmålet om hva som er god nok omsorg. Og hva er egentlig god nok omsorg?

I verdens beste land setter vi oss høye mål. Vi gjør det i skolen, ved at barna måles og vurderes gjennom nasjonale prøver og standarden settes høyt. Det er Oslostandarden og sikkert andre standarder også. I arbeidslivet forventes høy måloppnåelse. I sosiale medier speiler vi vår suksess og legger ut toppøyeblikkene for at andre skal se at vi lykkes med fotballtrening, skiturer, bollebakst og weekendturer til Barcelona. I denne kulturen av vellykkethet lever også det norske barnevernet og deres sakkyndige. Selv om barnevernet er et system, består systemet av folk som tar skjønnspregete avgjørelser og de er selvsagt ikke upåvirket av den kulturen de lever i.

Omsorgssvikt av typen vold, seksuelle overgrep, rus og i enkelte tilfeller psykiatri, må barn skjermes mot. Det er uomstridt. Vår bekymring er den dreiningen barnevernets arbeid har tatt mot å sette omsorg under lupen. Med det mener vi at barnevernet går inn i barnefamilier og foretar mikroanalyser av blikkontakt, samspill, tilknytning og foreldrenes evner. Risikoen for hypotesebekreftende funn må sies å være stor når man arbeider på denne måten. Funnene som eventuelt gjøres er dessuten umulig å etterprøve.

For mange barn

Vi ser gang på gang at barnevernets sakkyndig treffer en familie i krise (familien er selvsagt ikke upåvirket av barnevernets inntreden) og som i løpet av sine (en eller to) observasjoner blir svært bekymret. Nok til å anbefale omsorgsovertakelse.

Den psykiatriske sykepleieren, BUP eller fastlegen har kanskje også gjort sine observasjoner i samme familie, men har helt andre funn. Det er nærliggende å anta at dette skyldes at de har truffet familien mange ganger og at familien er trygg på dem. Allikevel ser vi at barnevernet og senere fylkesnemnda/retten velger å legge den sakkyndiges rapport til grunn.

Resultatet er at for mange barn blir skilt fra foreldre og søsken og plassert i fosterhjem. Det er strenge kriterier for det offentliges inngripen i familier. EMK og barnekonvensjonen beskytter begge barnets rett til familieliv og det må være klart at forholdene i hjemmet må være så skadelige at det veier opp for all risiko som knytter seg til omsorgsplasseringer, så som f.eks hyppig skifte av fosterhjem og atskillelsestraumer. Spørsmålet som må stilles er ikke om den emosjonelle omsorgen slik den sakkyndige kan vurdere etter en overflatisk vurdering, er god nok, men hvor skadelig den er. Er den så skadelig at det er bedre for barnet å miste foreldre, søsken, venner og skole, for å bli plassert i fremmed fosterhjem?

Det foreligger også en betydelig risiko for at barnet må innom flere fosterhjem i løpet av sin barndom ved omsorgsovertakelse. Slik vi vurderer det, er disse plasseringer i strid med menneskerettighetene.

Overmoden diskusjon

Er det virkelig nødvendig at folks omsorgsevne mikroanalyseres og hva skjedde med «god nok» omsorg? Holder det ikke lenger at man gir barna vanlig sunn mat og lørdagsgodt på lørdag? Matboks på skolen, trøst om natten når barnet våkner av en skummel drøm og plaster på skrubbsåret? Skal vi ha en etat som vurderer den emosjonelle omsorgen foreldre gir og hvilke målekriterier skal man bruke? Kriteriene for hva som er god emosjonell omsorg vil nødvendigvis endre seg etter hvilke standarder vi har i den kulturen vi lever i.

Mikroanalyse slik vi ser den er et velferdsfenomen. Ingen mistet omsorgen for barnet sitt i Norge for 20 år siden dersom barnet hadde dårlig blikk-kontakt. Hvor er vi om 20 år, og hvor skal dette ende?

Barnevernet og psykologene har startet denne utviklingen helt på egenhånd. Uten diskusjon! Det har fått utvikle seg et system der barnevernet i realiteten fungerer som påtalemyndighet og psykologene som dommere. Ja, for Fylkesnemnda og Tingretten følger i de aller fleste tilfellene den sakkyndiges anbefalinger.

Tiden er overmoden for nyanserte diskusjoner og refleksjoner om hva slags barnevern vi vil ha. Så når verden ser med argusøyne på vårt barnevern bør vi ta det som et tydelig hint om at vi bør gjøre det samme