Grove feil viser vei
Av: Thea Totland, advokat Barneadvokatene
Geir Kjell Andersland, tidligere fylkesnemndsleder
Flere rapporter forteller om alarmerende funn i barnevernet. De er sjokkerende lesning, men samtidig gir de kunnskap som kan gjøre barnevernet bedre. Dersom man er åpen for å lese rapportene slik.
Det er etter hvert kjent hvor barnevernet, fylkesnemndene og domstolene noen ganger trår feil. Det er de siste månedene flere ganger påpekt av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), av Helsetilsynet og i granskinger av barnevernssaker i Bergen og Samnanger kommune.
Vår rapport fra granskingen av tre barnevernssaker i Samnanger kommune ble behandlet av kommunestyret for noen dager siden. Funnene sjokkerte politikerne, som har gitt de berørte barna og deres foreldre en uforbeholden unnskyldning og økonomisk oppreisning på til sammen 1,7 millioner kroner. Penger kan selvsagt ikke erstatte ødelagt barndom og familieliv, men Samnanger kommunes håndtering av sakene kan være et forbilde for andre kommuner. Den er uansett et eksempel på at også det offentlige kan erkjenne feil, si unnskyld og forsøke å gjøre opp for seg.
Samnanger er åpen for å gå enda lenger: Det vurderes nå om kommunen skal saksøke tidligere ansatte som har vært ansvarlige for barnevernssakene. Sakene fra Samnanger er dessverre ikke enestående. Vi har nær kjennskap til mange lignende saker, der barnevernet har brutt loven, vært lite etterrettelige og behandlet foreldre og barn respektløst. Dermed får funnene i Samnanger større betydning enn en enkeltsak fra en liten kommune: Den viser allmenne utfordringer i barnevernet, problemer det er mulig å gjøre noe med.
Noen eksempler:
Vi fant en gjennomgående mangel på dokumentasjon av barnevernets faglige vurderinger. Det var ikke gjennomført reelle samtaler med noen av barna, i hvert fall lå det ingen referater eller annet som kunne dokumentere at barna var hørt og tatt hensyn til.
Hjelpetiltakene for barna og familiene fremsto ikke planmessig, men hadde et tilfeldig ad hoc-preg.
Alle ti barna i de tre familiene vokste opp atskilt fra sine søsken, uten at det var tilstrekkelig vurdert om det var best for barna var å vokse opp uten søsknene. Barna fortalte oss at mangelen på søskenkontakt var ekstra sår. Ingen av barna ble plassert i nær familie eller andre kjente omgivelser. FNs barnekomité har kritisert Norge for at det ikke i tilstrekkelig grad sørges for at søsken kan vokse opp sammen.
Barn med fremmedkulturell bakgrunn ble plassert i norske fosterhjem uten at de fikk morsmålsundervisning. Resultatet ble tapt kulturell tilhørighet og glemt språk, slik at samtaler med moren nå må gå gjennom tolk. Dette er i strid med barns grunnleggende rett til å kjenne sitt språk, sin identitet og sine kulturelle røtter, men dessverre en del av norsk barnevernpraksis.
I to av sakene vi gransket utviklet det seg et vanskelig samarbeid mellom barnevernet og familiene, noe som kom i veien for en profesjonell vurdering av hva som var best for barna. En av sakene handlet reelt sett om fattigdom, men utartet til omsorgsovertakelse, fordi forholdet mellom far og barnevernet gikk surt. Dette ser vi også ofte i andre saker, der barnevernet blir blindet av prestisje.